Fra jeg var liten har jeg hatt en mor som har vært veldig ambivalent,
og en far som har vært åpenbart ikke-religiøs. Mine foreldre ønsket at
jeg skulle få bestemme selv, og jeg er derfor ikke døpt, eller
konfirmert i kirken. Derfor har jeg fått en naturlig ikke-kristen
ambivalens som har fulgt meg, gjennom diverse debatter og småkrangler om
religion, blandt venner, familie eller på skolen. Dette er et forsøk på
å kartlegge og få frem mine synspunkter, og min forståelse av religion.
Alle har en oppfatning av religion. Alle er enten for eller mot, og det skal som regel ikke mye til før folk blir svært engasjert, bare man trykker på de rette knappene. Allikevel, er de fleste kristne i Norge såkalte "firepunktskristne". De blir døpt, konfirmerer seg, gifter seg, og blir gravlagt ved kirken, og kanskje en julekonsert i ny og ne hvis sønn eller datter er med på forestillingen. Utover det, tier de helst stille om, og har i det hele et veldig personlig forhold til sin religion. Jeg husker under konfirmasjonstiden, så kunne jeg ikke fatte hvor mange i klassen som sto kristelig. For de aller fleste jeg kjente var absolutt ikke aktivt kristne, eller oppførte seg særlig kristelig i det hele tatt. Unnskyldningen var alltid den samme; jeg må, hvis ikke får jeg mindre penger av bestemor. Eller en annen i familien, eller ikke penger i det hele tatt. Og da lurer jeg på, er virkelig denne bestemoren så opptatt av at barnebarnet skal være kristent, eller er hun mest opptatt av tradisjonen ved det hele? Allikevel, konfirmasjon betyr ganske enkelt bekreftelse, og i dette tilfelle bekreftelse av tro. Blir det virkelig da riktig at (eksempel) "Petter", den store bølla på skolen som drikker mest, slåss mest, hører på black metal og har sex før fylte 16, banner minst ni ganger hver setning, røyker osv osv (de fleste har vel en stigmatisert karakter de kan dra frem her?) - at han - kun for å få mer penger av bestemor, skal bekrefte sin kristne tro, som overhodet ikke finnes? Jeg mener at folk bør, på et eller annet tidspunkt finne ut hva de selv faktisk mener, isteden for å gjøre det som alle andre rundt gjør, eller alle andre har gjort før.
Det er mange feil og mangler i religiøse skrifter, uansett religion. Jeg gidder ikke gå inn for å sverte hver enkelt her, for det har så mange gjort før meg, og sikkert bedre enn jeg ville gjort. Allikevel er det viktig å anerkjenne at de aller fleste av disse skriftene er flere tusen år gamle, og det har skjedd særdeles mye på disse årene. Når man begynner å ta sitater og setninger fra bibelen skriftelig, da er man på viddene og det kan bli farlig. Jeg tror at det kun er ment som historier med god moral, for at vi skal ha en lederpinn om hva som er rett og galt i livet. Nokså tidlig lærte jeg jo hva som er hovedtrekkene for alle religioner, oftest gjengitt som bibelens ti bud. I alle religioner og livssyn går (nesten selvsagt) dette igjen, for det er slik mennesker trives best med hverandre. Og, i alle religion og livssyn er det tradisjon for å være imot det som ikke er samme som oss - det som er annerledes er skummelt, truende, og feil. Det beste er å la folk få ha sitt syn i fred, såfremt man kan ha sitt eget syn i fred.
Så! The thrilling conclusion om mitt syn oppi alt det her.
Jeg kaller meg ikke kristen, jeg tilhører ikke islam, eller andre verdensreligioner. Jeg er ikke anti-noen, men jeg er kritisk, og setter spørsmålstegn ved dumskap, og logiske brister. Jeg mener at gud\guder, er og har gjennom alle mytologier og religioner vært ikon, eller idoler for mennesket. En, eller flere overmakter, som skal gi oss mennesker noe å strebe etter - for de aller fleste av oss streber etter perfeksjonisme, selvom de aller fleste er innerforstått med at det mest sansynlig ikke blir oppnådd, eller at det blir klassifisert som en psykisk lidelse (f.eks tvangslidelser). I kristendom, kun èn, + diverse profeter, i gamle mytologier, mange forskjellige ikoner, skreddersydd etter samfunnet på den tiden. I norrøn mytologi hadde man 12 guder, som hver representerte sin side av samfunnet, være seg jakt, fiske, vær, gårdsbruk, visdom osv. 1\4-del av amerikanere mener at den faktiske horn-trifork-rød-skikkelse djevelen faktisk eksisterer som en skikkelse i jordas indre. Allikevel er det en del kristne som ler høyt av norrøn mytologi. I mitt hode, hvis man først er av typen som tror på en gammel mann med skjegg som svever på skyer, og en rød satan under bakken, så bør vel ikke veien være så lang til Tor med hammeren.
Jeg tror at alle mennesker har en iboende kraft i seg, til å bli akkurat hva de vil, til å nå alle mål som blir satt. Det er en blanding av viljestyrke, pågangsmot, og samvittighet. Man kan kalle denne kraften gud, eller sjelen, men jeg kaller det mental tilstedeværelse. Det skiller oss fra dyrene, at vi grubler, filosoferer og snakker sammen, diskuterer, blir enige, er uenige. Og også tanken om selvrealisering. De religiøse ikonene har hjulpet oss til å se hvor vi vil i livet, hvis ikke vi finner det ellers i mennesker rundt oss. Med globalisering og internett derimot kan vi nå lettere se "guder" rundt oss, folk som presterer ekstremt bra. Trenger vi så religion?
Jeg tror vi gjør det, for å opprettholde en viss balanse, som alltid vil være tilstede, enten man prøver å undertrykke det eller ikke. Helt til minste detalj, så handler alt om balanse. Å være i balanse med seg selv, å være i balanse med familien, venner, Norge, verden, universet.. Det vil alltid være mennesker som er ekstremt for, ekstremt imot, og ekstremt likegyldige. Man finner det i politikk, kultur, og stort sett alt annet. De fleste trives sånn ca midt på, mens andre innehar mer ekstreme synspunkt.
Alle har en oppfatning av religion. Alle er enten for eller mot, og det skal som regel ikke mye til før folk blir svært engasjert, bare man trykker på de rette knappene. Allikevel, er de fleste kristne i Norge såkalte "firepunktskristne". De blir døpt, konfirmerer seg, gifter seg, og blir gravlagt ved kirken, og kanskje en julekonsert i ny og ne hvis sønn eller datter er med på forestillingen. Utover det, tier de helst stille om, og har i det hele et veldig personlig forhold til sin religion. Jeg husker under konfirmasjonstiden, så kunne jeg ikke fatte hvor mange i klassen som sto kristelig. For de aller fleste jeg kjente var absolutt ikke aktivt kristne, eller oppførte seg særlig kristelig i det hele tatt. Unnskyldningen var alltid den samme; jeg må, hvis ikke får jeg mindre penger av bestemor. Eller en annen i familien, eller ikke penger i det hele tatt. Og da lurer jeg på, er virkelig denne bestemoren så opptatt av at barnebarnet skal være kristent, eller er hun mest opptatt av tradisjonen ved det hele? Allikevel, konfirmasjon betyr ganske enkelt bekreftelse, og i dette tilfelle bekreftelse av tro. Blir det virkelig da riktig at (eksempel) "Petter", den store bølla på skolen som drikker mest, slåss mest, hører på black metal og har sex før fylte 16, banner minst ni ganger hver setning, røyker osv osv (de fleste har vel en stigmatisert karakter de kan dra frem her?) - at han - kun for å få mer penger av bestemor, skal bekrefte sin kristne tro, som overhodet ikke finnes? Jeg mener at folk bør, på et eller annet tidspunkt finne ut hva de selv faktisk mener, isteden for å gjøre det som alle andre rundt gjør, eller alle andre har gjort før.
Det er mange feil og mangler i religiøse skrifter, uansett religion. Jeg gidder ikke gå inn for å sverte hver enkelt her, for det har så mange gjort før meg, og sikkert bedre enn jeg ville gjort. Allikevel er det viktig å anerkjenne at de aller fleste av disse skriftene er flere tusen år gamle, og det har skjedd særdeles mye på disse årene. Når man begynner å ta sitater og setninger fra bibelen skriftelig, da er man på viddene og det kan bli farlig. Jeg tror at det kun er ment som historier med god moral, for at vi skal ha en lederpinn om hva som er rett og galt i livet. Nokså tidlig lærte jeg jo hva som er hovedtrekkene for alle religioner, oftest gjengitt som bibelens ti bud. I alle religioner og livssyn går (nesten selvsagt) dette igjen, for det er slik mennesker trives best med hverandre. Og, i alle religion og livssyn er det tradisjon for å være imot det som ikke er samme som oss - det som er annerledes er skummelt, truende, og feil. Det beste er å la folk få ha sitt syn i fred, såfremt man kan ha sitt eget syn i fred.
Så! The thrilling conclusion om mitt syn oppi alt det her.
Jeg kaller meg ikke kristen, jeg tilhører ikke islam, eller andre verdensreligioner. Jeg er ikke anti-noen, men jeg er kritisk, og setter spørsmålstegn ved dumskap, og logiske brister. Jeg mener at gud\guder, er og har gjennom alle mytologier og religioner vært ikon, eller idoler for mennesket. En, eller flere overmakter, som skal gi oss mennesker noe å strebe etter - for de aller fleste av oss streber etter perfeksjonisme, selvom de aller fleste er innerforstått med at det mest sansynlig ikke blir oppnådd, eller at det blir klassifisert som en psykisk lidelse (f.eks tvangslidelser). I kristendom, kun èn, + diverse profeter, i gamle mytologier, mange forskjellige ikoner, skreddersydd etter samfunnet på den tiden. I norrøn mytologi hadde man 12 guder, som hver representerte sin side av samfunnet, være seg jakt, fiske, vær, gårdsbruk, visdom osv. 1\4-del av amerikanere mener at den faktiske horn-trifork-rød-skikkelse djevelen faktisk eksisterer som en skikkelse i jordas indre. Allikevel er det en del kristne som ler høyt av norrøn mytologi. I mitt hode, hvis man først er av typen som tror på en gammel mann med skjegg som svever på skyer, og en rød satan under bakken, så bør vel ikke veien være så lang til Tor med hammeren.
Jeg tror at alle mennesker har en iboende kraft i seg, til å bli akkurat hva de vil, til å nå alle mål som blir satt. Det er en blanding av viljestyrke, pågangsmot, og samvittighet. Man kan kalle denne kraften gud, eller sjelen, men jeg kaller det mental tilstedeværelse. Det skiller oss fra dyrene, at vi grubler, filosoferer og snakker sammen, diskuterer, blir enige, er uenige. Og også tanken om selvrealisering. De religiøse ikonene har hjulpet oss til å se hvor vi vil i livet, hvis ikke vi finner det ellers i mennesker rundt oss. Med globalisering og internett derimot kan vi nå lettere se "guder" rundt oss, folk som presterer ekstremt bra. Trenger vi så religion?
Jeg tror vi gjør det, for å opprettholde en viss balanse, som alltid vil være tilstede, enten man prøver å undertrykke det eller ikke. Helt til minste detalj, så handler alt om balanse. Å være i balanse med seg selv, å være i balanse med familien, venner, Norge, verden, universet.. Det vil alltid være mennesker som er ekstremt for, ekstremt imot, og ekstremt likegyldige. Man finner det i politikk, kultur, og stort sett alt annet. De fleste trives sånn ca midt på, mens andre innehar mer ekstreme synspunkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar